"Slipp maten fri!" – Frihet for hvem?

”Slipp maten fri!” sier DN`s politiske redaktør Sofie Mathiassen i spalten ”Uten filter” den 8. september 2012.  Hun konkluderer med at norsk landbrukspolitikk er til skade både for bønder og samfunn og at det uregulerte markedets ”frihet” ville løst dette bedre.

Problemet med Mathiassens utgangspunkt er likevel at hun forutsetter at den politiske begrunnelsen for jordbruksavtalen (og matvarepolitikken) primært er næringsstøtte - ”støtte til jordbruket”!  Da ser en elegant bort fra en rekke andre samfunnsoppgaver som er lagt inn i ordningene og som må finansieres på annet vis dersom de trekkes ut av matpolitikken.

Også jeg er kritisk til mange sider ved norsk landbrukspolitikk. Mye av reguleringsmekanismene har hatt en politisk og faglig begrunnelse som i alt for liten grad er kjent og forstått blant politikere (som har innført dem) og i opinionen for øvrig. Det betyr imidlertid ikke at de ikke bør og kan forsvares.  

Et sentralt element i jordbrukspolitikken er hovedavtalen mellom Landbruket og staten.  

De årlige jordbruksavtalene dreier seg om økonomisk kompensasjon for de ekstrakostnader jordbruket påtar seg som følge av politiske samfunnsmessige krav.  Tiltak som i andre land finansieres på andre måter. Slik jeg ser det er det større grunn for landbruket som næring å være kritisk - slik avtalesystemet  har vært praktisert de siste årene - enn det er for staten!

Ingen ting er statisk.  Skal det gjøres dramatiske endringer er det imidlertid et minimum at aktørene klarer å enes om hva som er hensikten med ordningene - og med endringene!.  Da er det ikke særlig konstruktivt å la akademiske tittelbærere slå hverandre i hodet med kalkulatorkunster. Jeg har gått noen av disse regnestykkene litt i sømmene og er ikke like imponert.  Vi kan regne oss fram til hva som helst om bare forutsetningene velges med omhu.

Om det virkelig var slik at samfunnet bruker 450 000.- pr årsverk, kun for å gi ei strengt regulert næring mulighet til å hente ut en total inntjening av innsatt kapital og arbeid på 225 000,- pr årsverk, da burde vi sikkert funnet ei god erstatning.  I alle fall sørget for å få disse hyperaktive menneskene som går i fjøs og springer på fjellet til å holde seg litt mer i ro! Kanskje til og med ta en liten ferie.

Realiteten er imidlertid at ordningene samlet sett finansierer langt over det doble antall årsverk innen en rekke andre næringer og i tillegg har aktiv innvirkning både på struktur, råvaretilgang, kompetanse og kvalitet i en rekke sektorer rundt om i landet.  Og dette i tillegg til de landbrukspolitiske mål om ressursforvaltning, landskap, ernæring osv.! 

Jeg sier ikke at dette i seg selv forsvarer alle ordningene vi har i dag.  Problemet med en del av de som nå i disse budsjettider vil endre, er egentlig det samme som det DN her kritiserer landbruket for; - de er  "partsaktører" i kampen om budsjettmidler.   Aktører som først og fremst ønsker en annen samfunnsutvikling.  En utvikling der solidariske ordninger innen norsk matforsyning oppfattes som hemmende for deres "frihet."

Kritikk er sunt - og det er sikkert ingen røk uten ild -  men å ta alt inn uten filter kan fort være mer skadelig enn vi aner!   

Også for leserne i Dagens Næringsliv.

”Grønt batteri” – politisk skreddersøm for gale beslutninger!

 Tysk minister med helikopter over norske fjell lar seg imponere over potensialet i våre kraftmagasiner.

For en som har vært med i energidebatten siden tidlig 70-tall blinker alle varsellamper. Det er noe kjent med retorikken.

 Da de store norske vannmagasinene ble bygget var det ikke statens og finanshusenes fortjeneste, men samfunnsbygging og industriutvikling ved tilgang på kraft som var begrunnelsen.   Ved konsesjonsbehandling ble lokal og regional næringsutvikling veid mot store naturinngrep.  Hele daler ble lagt under vann for å skape arbeidsplasser og vekst.

Flerårsmagasin som Blåsjø og Storglomvatnet ble bygget for å sikre det vi den gang kalte ”vinterkraft” – kraftverk med stor installert effekt som kunne kjøres konsentrert når verk uten stor magasineringskapasitet måtte redusere på seinvinteren. Noen av kraftverkene var knyttet direkte opp mot lokal industri for å garantere en rasjonell drift gjennom hele året.   

Energiloven av 1990 fjernet ved et pennestrøk den relative fordelen norsk industri tidligere hadde hatt av nærhet til kraftressursene. Nå er det først og fremst markedsprisen som avgjør når eierne av kraftverk skal produsere og når de skal redusere sin produksjon. 

Dagens system har åpenbart både fordeler og ulemper.  En av ulempene er at det ikke lengre er teknisk optimalisering av utbygd og installert kapasitet i de norske kraftsystemene som er det sentrale, men derimot å hente ut mest mulig når prisene er på topp.  Pristoppene utgjøres ikke av langsiktige avtaler med industrien, men derimot de korte svingninger i markedet for alminnelig forsyning. Da er det linjenettet som setter den største begrensning. Dermed sitter norske kraftverkeiere (les Statkraft) med relativt stor reservekapasitet i påvente av at staten og forbrukerne skal finansiere mer nett.

Det kan derfor høres tilforlatelig ut når enkelte politikere i Norge og Europa nå stadig snakker om norske vannmagasin som ”Europas grønne batteri”.  Et system der vi kan ”stenge ned” våre anlegg og hente strøm fra varmekraftverk på kontinentet i deler av året – ja sågar pumpe vann opp i Blåsjø og andre magasin med slik energi fra sør.  Med ”grønne sertifikater” og annen finansiell voodoo kan vi dermed skape inntrykk av at vi bidrar til å øke Europas overgang til fornybar energi.

Teknisk er dette selvsagt mulig – vel å merke om ”noen” betaler de store investeringene som må til i linjenettet mellom landene.  Økonomisk er det en gullgruve for statskassene i begge land.  For klima og miljø er effekten heller tvilsom.  For lokal industri og folk er det en katastrofe. Kanskje kan det åpne avsetning for noen norske småkraftverk, bølgekraft og vindkraft, men det endrer ikke bildet av at dette slett ikke bidrar i riktig retning om det er miljøet som skal være argument.

Slik jeg ser det er denne strategien først og fremst en ren finansiell manøver for å kunne eksportere enda mer av vår energi, både gass og el., ubehandlet til industristatene i nord-europa.  Og dermed bruke norsk vannkraft på kontrakter til europeisk industri som behøver å ”grønn-vaske” sin energitilgang – i konkurranse med vår egen. 

Det eneste sikre er at strategien om Norge som ”Europas grønne batteri” vil bidra til at distriktene tappes ytterligere for ressurser som godt kunne vært benyttet lokalt.
Dette er politisk skreddersøm for gale beslutninger.

Nei, regjeringen har ikke sviktet!

Med økende undring registrerer jeg debatten og vinklingen som velges i kommentarene og nyhetsoppslagene fra Arbeiderpartiets 125-års markering.  Partiet feirer sitt jubileum ”til tross for” (!) kritikken etter 22.juli granskningen.  Ja, det skulle da pinadø bare mangle!

Selv om jeg ikke tilhører arbeiderpartiet, provoserer nyhetskommentarene meg på så mange vis.  Den viser hvor galt det kan bli når alt skal tolkes inn i et format der ingen tar seg tid til å sette seg ned å vurdere hva som faktisk er vesentlig.  Det må gå an å formidle sterk kritikk av systemet, samtidig som en erkjenner at aktørene har gjort en god innsats på sine områder i en vanvittig krevende situasjon.

Ingen organisasjon og intet samfunn er hundre prosent idiotsikkert.  Vi fanger opp de fleste, men kan alltid bli bedre.  Et sivilt samfunn kan ikke kontrollere alle, alltid! I etterkant kan vi vise hva som ikke har vært godt nok og forsøke å forbedre.  Det kan være interessant å peke på hvem som burde tettet de hull som har vært, men det må aldri overskygge at det er et felles ansvar å gjøre noe med det. 

Vårt samfunn ble utsatt for en idiot den 22. juli 2011.  En høyreekstrem idiot med en tåpelig og hatsk villfarelse om den verden han lever i.  En idiot som mot alle odds presterte å gjøre ubotelig skade.  Samfunnet var ikke idiotsikkert.

Den 22.juli i fjor opplevde regjeringen et av de verste mareritt en regjering kan bli stilt over for.  Først anslaget mot regjeringsbygningen der ansatte og nære medarbeidere ble rammet.  I et lys at total uvirkelighet organiserte regjeringsapparatet midlertidige strukturer og agerte slik regjeringen skal.  Anslaget mot regjeringsbygget var et sjokk - men det sivile samfunnet vaklet ikke. 

Da meldingene fra Utøya kom traff de oss alle midt i mellomgulvet.  Hvordan kunne noen være så forskrudd at de skyter på forsvarsløse ungdommer på sommerleir..?  Alle som er eller har vert foreldre til tenåringsbarn på tur, forstod instinktivt hvordan alle berørte hadde det den kvelden. Mange av oss kjente noen som kjente.. osv.   De fleste i regjeringsapparatet kjente svært mange både av ungdommene og foreldrene. Noen hadde ungdommer der selv, var fadder til.., hadde følt stolthet når deres nærmeste ville engasjere seg politisk. 

Tullingen som gikk rundt og skøyt på ungdommene ville ramme det sivile samfunnet, .. og ville ramme Arbeiderpartiet.   Han rammet en rekke familier og enkeltmennesker.  Han rammet menneskene – i og utenfor regjering.  Men han rammet ikke det sivile samfunnet!

Tross at vi alle var dypt såret, arbeiderpartiet ikke minst, har vi våget å hente fram også de vanskelige spørsmål om beredskap og manglende sikkerhetsrutiner.  Hadde vi ikke vært trygge på at vi har bygget et samfunn som tåler det, hadde kritikken ikke fått komme til overflaten. 
Men det sivile samfunn bestod prøven.

Regjeringen sviktet ikke.

RESPEKT FOR NORSK LOV.

I asyl- og innvandringsdebatten blir det ofte argumentert med at fremmede som kommer til Norge må lære seg respektere våre lover.  Dette er et selvsagt prinsipp også jeg vil kunne støtte.

Den norske Grunnloven gjelder for alle som befinner seg innenfor landets territorium og gir rammer for statens myndighet opp mot enkeltindividets rett.  Det øvrige lovverk hviler på dette.

Det begås lovbrudd også av folk med utenlandsk opprinnelse.  Straffereaksjonene fra samfunnets side skal i prinsippet følge de samme retningslinjer som overfor landets øvrige innbyggere.  Men hvordan sikrer vi at de norske rettsprinsipper som skal værne individets rettigheter også gjelder for de som kommer hit fra andre land og kulturer?  Det handler også her om å respektere norsk lov.

I forarbeidene til utlendingsloven sa man at hensynet til rettssikkerhet i utlendingssaker "knapt kunne overvurderes".  All praksis viser likevel at rettssikkerheten stadig er under press. Særlig i saker hvor staten prøver å skaffe bevis for at en asylsøker har løyet om sin identitet, kan man snakke om at det innføres en omvendt bevisbyrde.  Regelen er at det forvaltningens ansvar å sørge for at saken er så godt belyst som mulig før det fattes avgjørelse av stor betydning for enkeltindividet.  Søkeren skal selvsagt også etter beste evne bidra til dette.  

I innvandringssaker snus imidlertid bevisbyrden.  Her er det søkeren selv som i avhør med politiet må fremskaffe tilstrekkelige opplysninger, hvis ikke vil forvaltningen kunne forutsette at søkeren lyver uten å måtte fremlegge ytterligere bevis for det.   I enkelte tilfelle gir dette seg klart urimelige utslag.  Pressen slår opp de mest graverende enkeltsaker og kommentarene fra de ansvarlige er at en ikke kan kommentere enkeltsaker. Men ser man etter, er det et mønster i dette.  Vi må forutsette at de sakene som når avisspaltene er bare toppen av et isfjell. 

De fleste innvandrere har begrenset kunnskap om plikter og rettigheter som gjelder i Norge.  Når flyktninger og asylsøkere likevel opplever at deres rettigheter krenkes er det vanskelig å kunne gi uttrykk for dette på en rasjonell måte. Mange forstår heller ikke at de blir behandlet dårligere enn andre. Om de skjønner det, tør de ikke protestere, i frykt for at det kan influere på saksbehandlingen.

En søknad om opphold i Norge er en forvaltningssak, ikke en straffesak. 

Forvaltningen plikter å følge norsk lov.  Dersom innarbeidet forvaltningspraksis i asyl- og innvandringssaker fraviker grunnlovens krav om rettssikkerhet, er dette i seg selv med å bryte ned respekten for vårt lovverk.