I asyl- og innvandringsdebatten blir det ofte argumentert med at fremmede som kommer til Norge må lære seg respektere våre lover. Dette er et selvsagt prinsipp også jeg vil kunne støtte.
Den norske Grunnloven gjelder for alle som befinner seg
innenfor landets territorium og gir rammer for statens myndighet opp mot
enkeltindividets rett. Det øvrige
lovverk hviler på dette.
Det begås lovbrudd også av folk med utenlandsk
opprinnelse. Straffereaksjonene fra
samfunnets side skal i prinsippet følge de samme retningslinjer som overfor
landets øvrige innbyggere. Men hvordan
sikrer vi at de norske rettsprinsipper som skal værne individets rettigheter
også gjelder for de som kommer hit fra andre land og kulturer? Det handler også her om å respektere norsk
lov.
I forarbeidene til utlendingsloven sa man at hensynet til
rettssikkerhet i utlendingssaker "knapt kunne overvurderes". All praksis viser likevel at rettssikkerheten
stadig er under press. Særlig i saker hvor staten prøver å skaffe bevis for at
en asylsøker har løyet om sin identitet, kan man snakke om at det innføres en
omvendt bevisbyrde. Regelen er at det
forvaltningens ansvar å sørge for at saken er så godt belyst som mulig før det
fattes avgjørelse av stor betydning for enkeltindividet. Søkeren skal selvsagt også etter beste evne
bidra til dette.
I innvandringssaker snus imidlertid bevisbyrden. Her er det søkeren selv som i avhør med
politiet må fremskaffe tilstrekkelige opplysninger, hvis ikke vil forvaltningen
kunne forutsette at søkeren lyver uten å måtte fremlegge ytterligere bevis for
det. I enkelte tilfelle gir dette seg
klart urimelige utslag. Pressen slår opp
de mest graverende enkeltsaker og kommentarene fra de ansvarlige er at en ikke
kan kommentere enkeltsaker. Men ser man etter, er det et mønster i dette. Vi må forutsette at de sakene som når
avisspaltene er bare toppen av et isfjell.
De fleste innvandrere har begrenset kunnskap om plikter og
rettigheter som gjelder i Norge. Når
flyktninger og asylsøkere likevel opplever at deres rettigheter krenkes er det
vanskelig å kunne gi uttrykk for dette på en rasjonell måte. Mange forstår
heller ikke at de blir behandlet dårligere enn andre. Om de skjønner det, tør
de ikke protestere, i frykt for at det kan influere på saksbehandlingen.
En søknad om opphold i Norge er en forvaltningssak, ikke
en straffesak.
Forvaltningen plikter å følge norsk lov. Dersom innarbeidet forvaltningspraksis i asyl- og innvandringssaker fraviker grunnlovens krav om rettssikkerhet, er dette i seg selv med å bryte ned respekten for vårt lovverk.
