Når støvet legger seg!

Skottland vil ha sin selvstendighet fra Storbritania - Catalonia vil løsrives fra Spania - Bayern føler større samhørighet med Frankrike og Catalonia enn med Preussen.   

For alle disse er EU blitt en katalysator, et redskap for å bryte opp etablerte stater.
For dem er EU ikke et mål i seg selv, men et redskap for regional makt mot nasjonalstaten. 

I Bayern (Bavaria) føler regionalistene seg nå så sterke at de vil bekjempe både forbundsstaten og unionen.  EU er verken problemet eller løsningen.

Et knapt flertall av befolkningen i Storbritannia valgte å ønske landet sitt ut av den europeiske unionen (EU).  Etter dette er «Brexit» analysert og kommentert mer og mindre i hjel.  Ikke minst i Norge har aktører i norsk EU-debatt tolket inn og ut hva det er som skjer i Europa, når en stat som har vært del av unionsdannelsen i flere tiår velger å trekke seg ut.

Jeg har på ulikt vis levd med debatter om EEC, EF og EU i det meste av mitt liv som samfunnsaktiv og politisk interessert menneske.  Jeg arbeider i dag nært opp til ulike EU-organ, har opplevd EU som blokk i FN.  Jeg har arbeidet for forpliktende internasjonalt samarbeid og har framfor den norske folkeavstemmingen i 1994 arbeidet aktivt mot at Norge skulle velge EU-medlemskap som plattform for regionalt europeisk samarbeid.

EU er et politisk eksperiment som i stor grad har vært bygget på idealisme blant framsynte politiske ledere.  Noe har de lykkes med – på andre områder har de mislykkes, eller skapt byråkratiske monster de ikke helt hadde forutsett. EU er likevel ikke noe monster i seg selv. Tvert i mot har EU bidratt til europeisk samarbeid på en rekke områder som har vært til gavn for store befolkninger.  Men det politiske eksperiment har aldri vært bredt folkelig forankret i noen stat.

Det som virkelig forbauser meg i debatten etter Storbritannias EU-avstemming er at det utrykkes sjokk over resultatet?!  Mange tar det som tegn på omfattende politisk endring i den ene eller andre retning!  At politiske holdninger endrer seg er for så vidt ikke unaturlig, men at «Brexit» i seg selv er et vendepunkt er jeg slett ikke enig i.

Alle som har fulgt de interne debattene i europa de siste 30 år har jo visst at det knapt på noe tidspunkt har vært flertall for EU-medlemskap blant den britiske befolkningen!!  Jeg tror faktisk at folkeavstemmingen i år er det nærmeste et flertall for unionen Storbritannia har vært!  Slik jeg ser det er årsaken til at  «leave» ikke fikk enda større oppslutning, først og fremst at deler av kampanjen for utmeldelse har vært ført av talsmenn som slett ikke oppfattes som representative for det faktiske nei-flertall i befolkningen.  I tillegg ble valgkampanjen avbrutt av en ubalansert rasistisk tulling som drepte en dyktig og sympatisk labor-politiker som også var aktiv for å forbli i unionen.

Det som var nytt og som har skapt økt usikkerhet om EU sin framtid er ikke folkeavstemmingen, men derimot en politisk elite som ikke evner å forankre sitt politiske eksperiment i egen befolkning – selv etter flere tiårs deltakelse. Dette gjelder ikke bare Storbritannia.  
David Cameron kom i sin tid til makten med sin borgerlig/liberale regjering ved å feie befolkningens EU-skepsis under teppe, samtidig som han satte en dato langt fram i tid for en folkeavstemming.  Men datoen kom og lite var oppnådd.  Det et slo brutalt tilbake! 

Folk kan legge ulike hensyn til grunn når de gjør seg opp en mening om EU. Jeg har både politiske venner og fiender i begge leire.  Jeg har stor sympati for de som mener EU-medlemskap bør gå parallelt med kamp mot patentering av liv og monopolisering av felleskapets ressurser.  Selv om jeg ikke ser tegn til at de vil kunne lykkes, respekterer jeg deres idealistiske tro.  Jeg har kun forakt for de som mener at nasjonalismen er å foretrekke.

For meg er fortsatt Europa et lite hjørne av verden som gjør sitt ytterste for å stenge det store flertallet ute. Ute fra ressursene, fra teknologien, fra kapitalen og fra retten til egne ressurser. - Som sorterer menneskers rett ut fra om de er født på innsiden eller utsiden av det gode selskap.  - Som dumper sine overskuddsprodukter i fattige land og nekter andre å beskytte sine markeder.  - Som gjør seg stadig mer avhengig av maktmidler for å holde egne kritikere nede.  

Et politisk prosjekt som tross jevnlige vedtak om at unionens utvikling har vært «historisk og vellykket», ikke har lykkes med å forankre sitt politiske prosjekt i et flertall av landenes egen befolkning.

For meg er EU bygget på en ideologi om regionalisme!  Lik nasjonalismen, begrensende - mer enn inkluderende. For andre er EU konkurranse fra polske snekkere, eller sosial dumping gjennom bruk av utenlandske kontraktører.

"Brexit" kom som et resultat av det britiske befolkningsflertallets oppfatning av hva som ville være best for Storbritannia. Motstanden favnet over hele det politiske spektret.  Den burde nok ha endret seg gjennom alle disse år og erfaringene fra 43 års medlemskap – men den hadde ikke det!  

Arne