"Slipp maten fri!" – Frihet for hvem?

”Slipp maten fri!” sier DN`s politiske redaktør Sofie Mathiassen i spalten ”Uten filter” den 8. september 2012.  Hun konkluderer med at norsk landbrukspolitikk er til skade både for bønder og samfunn og at det uregulerte markedets ”frihet” ville løst dette bedre.

Problemet med Mathiassens utgangspunkt er likevel at hun forutsetter at den politiske begrunnelsen for jordbruksavtalen (og matvarepolitikken) primært er næringsstøtte - ”støtte til jordbruket”!  Da ser en elegant bort fra en rekke andre samfunnsoppgaver som er lagt inn i ordningene og som må finansieres på annet vis dersom de trekkes ut av matpolitikken.

Også jeg er kritisk til mange sider ved norsk landbrukspolitikk. Mye av reguleringsmekanismene har hatt en politisk og faglig begrunnelse som i alt for liten grad er kjent og forstått blant politikere (som har innført dem) og i opinionen for øvrig. Det betyr imidlertid ikke at de ikke bør og kan forsvares.  

Et sentralt element i jordbrukspolitikken er hovedavtalen mellom Landbruket og staten.  

De årlige jordbruksavtalene dreier seg om økonomisk kompensasjon for de ekstrakostnader jordbruket påtar seg som følge av politiske samfunnsmessige krav.  Tiltak som i andre land finansieres på andre måter. Slik jeg ser det er det større grunn for landbruket som næring å være kritisk - slik avtalesystemet  har vært praktisert de siste årene - enn det er for staten!

Ingen ting er statisk.  Skal det gjøres dramatiske endringer er det imidlertid et minimum at aktørene klarer å enes om hva som er hensikten med ordningene - og med endringene!.  Da er det ikke særlig konstruktivt å la akademiske tittelbærere slå hverandre i hodet med kalkulatorkunster. Jeg har gått noen av disse regnestykkene litt i sømmene og er ikke like imponert.  Vi kan regne oss fram til hva som helst om bare forutsetningene velges med omhu.

Om det virkelig var slik at samfunnet bruker 450 000.- pr årsverk, kun for å gi ei strengt regulert næring mulighet til å hente ut en total inntjening av innsatt kapital og arbeid på 225 000,- pr årsverk, da burde vi sikkert funnet ei god erstatning.  I alle fall sørget for å få disse hyperaktive menneskene som går i fjøs og springer på fjellet til å holde seg litt mer i ro! Kanskje til og med ta en liten ferie.

Realiteten er imidlertid at ordningene samlet sett finansierer langt over det doble antall årsverk innen en rekke andre næringer og i tillegg har aktiv innvirkning både på struktur, råvaretilgang, kompetanse og kvalitet i en rekke sektorer rundt om i landet.  Og dette i tillegg til de landbrukspolitiske mål om ressursforvaltning, landskap, ernæring osv.! 

Jeg sier ikke at dette i seg selv forsvarer alle ordningene vi har i dag.  Problemet med en del av de som nå i disse budsjettider vil endre, er egentlig det samme som det DN her kritiserer landbruket for; - de er  "partsaktører" i kampen om budsjettmidler.   Aktører som først og fremst ønsker en annen samfunnsutvikling.  En utvikling der solidariske ordninger innen norsk matforsyning oppfattes som hemmende for deres "frihet."

Kritikk er sunt - og det er sikkert ingen røk uten ild -  men å ta alt inn uten filter kan fort være mer skadelig enn vi aner!   

Også for leserne i Dagens Næringsliv.