Når støvet legger seg!

Skottland vil ha sin selvstendighet fra Storbritania - Catalonia vil løsrives fra Spania - Bayern føler større samhørighet med Frankrike og Catalonia enn med Preussen.   

For alle disse er EU blitt en katalysator, et redskap for å bryte opp etablerte stater.
For dem er EU ikke et mål i seg selv, men et redskap for regional makt mot nasjonalstaten. 

I Bayern (Bavaria) føler regionalistene seg nå så sterke at de vil bekjempe både forbundsstaten og unionen.  EU er verken problemet eller løsningen.

Et knapt flertall av befolkningen i Storbritannia valgte å ønske landet sitt ut av den europeiske unionen (EU).  Etter dette er «Brexit» analysert og kommentert mer og mindre i hjel.  Ikke minst i Norge har aktører i norsk EU-debatt tolket inn og ut hva det er som skjer i Europa, når en stat som har vært del av unionsdannelsen i flere tiår velger å trekke seg ut.

Jeg har på ulikt vis levd med debatter om EEC, EF og EU i det meste av mitt liv som samfunnsaktiv og politisk interessert menneske.  Jeg arbeider i dag nært opp til ulike EU-organ, har opplevd EU som blokk i FN.  Jeg har arbeidet for forpliktende internasjonalt samarbeid og har framfor den norske folkeavstemmingen i 1994 arbeidet aktivt mot at Norge skulle velge EU-medlemskap som plattform for regionalt europeisk samarbeid.

EU er et politisk eksperiment som i stor grad har vært bygget på idealisme blant framsynte politiske ledere.  Noe har de lykkes med – på andre områder har de mislykkes, eller skapt byråkratiske monster de ikke helt hadde forutsett. EU er likevel ikke noe monster i seg selv. Tvert i mot har EU bidratt til europeisk samarbeid på en rekke områder som har vært til gavn for store befolkninger.  Men det politiske eksperiment har aldri vært bredt folkelig forankret i noen stat.

Det som virkelig forbauser meg i debatten etter Storbritannias EU-avstemming er at det utrykkes sjokk over resultatet?!  Mange tar det som tegn på omfattende politisk endring i den ene eller andre retning!  At politiske holdninger endrer seg er for så vidt ikke unaturlig, men at «Brexit» i seg selv er et vendepunkt er jeg slett ikke enig i.

Alle som har fulgt de interne debattene i europa de siste 30 år har jo visst at det knapt på noe tidspunkt har vært flertall for EU-medlemskap blant den britiske befolkningen!!  Jeg tror faktisk at folkeavstemmingen i år er det nærmeste et flertall for unionen Storbritannia har vært!  Slik jeg ser det er årsaken til at  «leave» ikke fikk enda større oppslutning, først og fremst at deler av kampanjen for utmeldelse har vært ført av talsmenn som slett ikke oppfattes som representative for det faktiske nei-flertall i befolkningen.  I tillegg ble valgkampanjen avbrutt av en ubalansert rasistisk tulling som drepte en dyktig og sympatisk labor-politiker som også var aktiv for å forbli i unionen.

Det som var nytt og som har skapt økt usikkerhet om EU sin framtid er ikke folkeavstemmingen, men derimot en politisk elite som ikke evner å forankre sitt politiske eksperiment i egen befolkning – selv etter flere tiårs deltakelse. Dette gjelder ikke bare Storbritannia.  
David Cameron kom i sin tid til makten med sin borgerlig/liberale regjering ved å feie befolkningens EU-skepsis under teppe, samtidig som han satte en dato langt fram i tid for en folkeavstemming.  Men datoen kom og lite var oppnådd.  Det et slo brutalt tilbake! 

Folk kan legge ulike hensyn til grunn når de gjør seg opp en mening om EU. Jeg har både politiske venner og fiender i begge leire.  Jeg har stor sympati for de som mener EU-medlemskap bør gå parallelt med kamp mot patentering av liv og monopolisering av felleskapets ressurser.  Selv om jeg ikke ser tegn til at de vil kunne lykkes, respekterer jeg deres idealistiske tro.  Jeg har kun forakt for de som mener at nasjonalismen er å foretrekke.

For meg er fortsatt Europa et lite hjørne av verden som gjør sitt ytterste for å stenge det store flertallet ute. Ute fra ressursene, fra teknologien, fra kapitalen og fra retten til egne ressurser. - Som sorterer menneskers rett ut fra om de er født på innsiden eller utsiden av det gode selskap.  - Som dumper sine overskuddsprodukter i fattige land og nekter andre å beskytte sine markeder.  - Som gjør seg stadig mer avhengig av maktmidler for å holde egne kritikere nede.  

Et politisk prosjekt som tross jevnlige vedtak om at unionens utvikling har vært «historisk og vellykket», ikke har lykkes med å forankre sitt politiske prosjekt i et flertall av landenes egen befolkning.

For meg er EU bygget på en ideologi om regionalisme!  Lik nasjonalismen, begrensende - mer enn inkluderende. For andre er EU konkurranse fra polske snekkere, eller sosial dumping gjennom bruk av utenlandske kontraktører.

"Brexit" kom som et resultat av det britiske befolkningsflertallets oppfatning av hva som ville være best for Storbritannia. Motstanden favnet over hele det politiske spektret.  Den burde nok ha endret seg gjennom alle disse år og erfaringene fra 43 års medlemskap – men den hadde ikke det!  

Arne 

Regionalpolitikk, definisjonsmakt og kunnskapsbasert tullprat..

Ønskereprisen I.

Regionalpolitikk, definisjonsmakt og kunnskapsbasert tullprat..

For en som fram gjennom et yrkesaktivt liv har vekslet mellom politikk og
administrasjon, mellom sentrum og periferi, mellom akademia og tradisjonell (dumskapsbasert..?!) næringsvirksomhet, er den regionalpolitiske debatten en trivelig nostalgisk øvelse. En moteoppvisning der kolleksjonen svinger fra ideologisk flagrende gevanter til politisk skreddersøm av keiserens nye klær.

Før vi gir vår dom over femti års regionalpolitikk tror jeg kanskje vi bør våge å stille oss selv et par spørsmål. Først og fremst; hvem er regionalpolitikken til for?

Hvem definerer?
Definisjonsmakt er helt grunnleggende. I vårt eget univers befinner vi oss alle nødvendigvis i universets sentrum. Men som de sosiale dyr vi er blir vi opplært til å justere oss og akseptere at andres univers kan se vesentlig annerledes ut enn vårt eget.
Utfordringen oppstår når vi også påtvinges at andres oppfatning skal ha større verdi enn vår egen. At selv oppfatninger som strir mot alt det vi selv har erfart, blir gjentatt til vi nesten tror det selv.  Ikke helt, men nesten.

Det er ingen tvil om at mye av definisjonsmakta i det norske samfunnet de siste årene har flyttet seg stadig lengre vekk fra den virkelighet de fleste av oss i distriktene opplever. I noen grad har vi kunnet distansere oss fra dette fordi det er bestemt av noen langt vekk.  Noen som åpenbart ikke forstår seg på hvordan verden er her! - Litt ufarliggjort.

Verre er det når disse «urbane tullingene» befinner i fylkeshovedstaden, eller i nærmeste by -og sitter med nasjonal definisjonsmakt. Da kommer hybridene snikende utover landet i form av regional ”oppdemmingspolitikk” og "urbane oaser" i karrig landskap.

Det de færreste tenker over, i velmente forsøk på å gjøre heimbygda attraktiv for moderne unge med urbane verdier, er at de ofte og adopterer holdningssett som totalt mangler lokal forankring.   

Det samme har jeg sett som bakgrunn for flere av de omdømmeprosjektene som alle kommuner med respekt for seg sjøl nå kjører.

I første del av omdømmeprosjektet skal vi ”se på oss sjøl”(!).  Ofte får vi da se noe som er skremmende ulikt de modeller for fremtidsretta samfunn som definisjonsmakta har satt opp.  Hvis en da ikke er svært bevisst på å sette spørsmålstegn,vil dette kunne gå ganske galt.  

Slik er det også med begrepsbruk i regionalpolitikken!

Jeg skal i denne omgangen begrense meg til å ta tak i ett slikt begrep: - Kunnskapsnæringer og kunnskapsbasert utvikling.
 

Uten kunnskap går det ikke. Fremtida ligger i kunnskapssamfunnet! Så langt så greit! Men hva med alt det tåpelige vi har levd av til nå? Tjent penger på fiske, oppdrett og industri.  Forvaltet land og havressurser på en måte en knapt skulle tro ville være mulig her ute.

Hva er problemet?

Når poden med mastergrad i sosialgeografi melder flytting til Oslo og Trondheim er han med å forsterke urbaniseringsstatistikken fra sin 80 % ”ventejobb” i kassen på Kiwi.
Da er det ikke den urbane kaffebaren på hjørne som lokker, men håpet om en relevant jobb en gang i framtida - kombinert med angsten for å komme for langt vekk fra studentlivets fagmiljø. Angsten for at et valg som 19-åring skulle bli et nederlag i yrkeslivet.

Men i samfunnsdebatten er dette bilde på urban vellykkethet og ungdommens valg! Det drøftes som et ”distriktsproblem.” Ungdommen må lokkes til å flytte tilbake til heimbygda. Store bolyst-prosjekter sjøsettes.
Samtidig henter det lokale skipsverftet inn 80 høgt sertifiserte fagarbeidere fra Polen. Ikke fordi det er billig, men fordi det ikke finnes tilstrekkelig mange kvalifiserte fagfolk i Norge.

Men dette er ikke definert som distriktspolitikk - det ligger utenfor vårt distriktspolitiske virkelighetsbilde. Vi vet jo ikke om de blir.. - de er jo ikke en gang født her (!)

Politisk verdidebatt!
Så selv om det lokale arbeidsmarkedet basert på primærnæringer, råvarebasert industri og offentlig tjenesteyting går i bølger som det alltid har gjort, er beskjeden: kom dere vekk - dette går på skogen! Framtida er ikke her. Den urbane definisjonsmakta har overbevist oss om det.

Samtidig skriker lokalt næringsliv etter arbeidskraft med RETT kompetanse.

Kompetanse er som kjent summen av kunnskaper og drifter (!). Faktorenes orden er for så vidt likegyldig, men uten bevissthet på de grunnleggende verdiene i distriktssamfunnene, næringslivet og lidenskapen for å skape noe viktig her, vil et urbant flertall også prege tankemodellene i regionalpolitikken i takt med sin tallmessige politiske styrke.

Uten lidenskap og gjennomføringsevne; ingen kompetanse!

Jeg har ingen motforestilling mot at ungdom fra bygda velger byen. Men når vi andre forklarer det som en flukt og noe vi burde demme opp mot, nedvurderer vi samtidig våre egne valg. Kan vi stå inne for det?  Ja, bygdedyret eksisterer.  Det samme gjør fremmedgjøringen i storbyen.

Norge har i dag et ekstremt markedsstyrt utdanningssystem der det i praksis er 19-åringen ut fra videregående som bestemmer både struktur og dimensjonering av høyere utdanning gjennom sine valg. Tross prat om entreprenørskap i skoleverket er det ingen som tør målbære det åpenbare: - hvor lenge skal de urbane samfunnsmodellene få lov å suge opp kreativ ungdom fra distriktene til høgt subsidiert byliv? - mens distriktsnæringene mangler folk.

Arne :-)

Om å ta til etterretning, til orientering, - eller skal vi bare ganske enkelt ta til vettet!

Som saksbehandler innenfor stat og kommune har jeg stadig fått opp spørsmålet om hva vedtaket skal være når et styre har drøftet en sak der det ikke er aktuelt å vedta konkrete handlinger, - ut over at styret har erkjent at de i etterkant vet noe de ikke visste fra før!?

Både språkråd og skarpskodde forvaltningsjurister har forsøkt å definere forskjellen mellom å «ta til etterretning» og å «ta til orientering», uten at det synes som om at det har løst flokene. 

De fleste kan nok enes om at «å ta til etterretning» er en litt mer aktiv tilnærming, der en erkjenner å ha tatt inn over seg den informasjon en har fått.  Men det ligger ikke, slik mange synes å mene, noe forpliktelse til konkret handling i et slikt vedtak. 

Egentlig kan dette begrepet forstås i motsatt retning: nemlig at man har fått informasjon om noe styret selv har myndighet til å endre, men der en aktivt har valgt å ikke pålegge tiltak ut fra den nye informasjon som foreligger.  Mens å «ta til orientering» er mer et uttrykk for at en har fått informasjon som kan være interessant, men som styret normalt ikke vil kunne gå inn og endre.

Som sagt er dette et tema som dukker opp fra tid til annen i ulike offentlige styrer og råd.  Normalt skaper det ingen store problemer og en velger den ene eller andre ordlyd uten å gjøre det til stridstema. Når det likevel unntaksvis fører til strid, er det først og fremst et uttrykk for at noen ønsker det slik. Det kan det være gode grunner for, men det fører som oftest til lite konstruktive debatter.  

I de fleste tilfeller der dette blir en stor debatt, burde en kanskje tatt «time out». For så å komme tilbake med et felles vedtak om å erkjenne at den informasjon som ligger i saken har vært nyttig viten for alle parter – og at bare framtiden vil vise hva vi har lært.   

Noen ganger kan den beste løsningen i en sak være at en vedtar "å ta til vettet"!
Gledelig jul!

Gavnlege menneske i heim og samfunn.

Jeg har gått trøtt av politisk debatt om norsk skole! 

Ikke fordi jeg ikke mener det er viktig å ha en slik debatt.   Ikke fordi jeg er spesielt involvert eller rammet av de ulike politiske oppfatningene av hva som er galt eller rett.  Ikke fordi jeg tilhører noen bestemt pedagogisk trosretning (!).

Jeg synes bare debatten kort sagt har gått seg fast i gjørma og er kjedelig forutsigbar. 

Vi får daglig inn drypp om hvordan våre unge scorer i PISA-tester.  Om hva som skal til for å konkurrere med finner og andre som har oppnådd bedre resultater enn oss. Om hva som er næringslivets behov – og at svenske ungdommer som dropper skolen er flinkere arbeidsfolk enn våre lokale «dropouts»!   Litt av en motivasjonspakke det der!!

Så mens noen vil ha mer frukt og kroppsøving for å stoppe forfall - vil andre at skolen skal være et sted å lære!  - ferdig med det!  

Problemet, sett fra en stakkars lekmanns side, er at alle åpenbart har rett!  Da blir det veldig galt når de som «eier» de gode løsningene skal bruke dem til å banke hverandre i hodet med. Vi må tørre å løfte noen problemstillinger som ikke nødvendigvis passer inn i en slik politisk kamp.

Mitt spørsmål: - Er skoleeier ansvarliggjort? 

Er kommuner og fylkeskommuner organisert slik at de ansvarlige faktisk vet, og kan ta ansvar for, hvordan skolen fungerer?  Jeg tror egentlig ikke det – for hadde det vært slik ville nok mange betenke seg mer enn en gang før vi lot oss velge til kommunestyrer og fylkesting.  Uansett politisk farge og interessefelt.

Opplever rektorene å ha et lokalt skolestyre som stiller krav og gir tilstrekkelig ryggdekning for utviklingsforsøk og individuell tilpassing?

Fins det en ledelse (valgt og administrativt) som kan føre lokale elev- og lærerengasjement opp på beslutningsnivå i kommune og fylkeskommune?  Som kan sloss for å gi elevene noe mer og viktigere enn det normerte prøver kan fange?

Svarene er sikkert mange.  Det gjøres mye positivt i skolen - men også unfallenhet som ingen helt synes å ha ansvar for. 

Hvem bekymrer seg eksempelvis for den redde lærer?

Læreren som fyller ut rutiner og kvalitetssikringsskjema etter alle kunstens regler og rapporterer til heimen om sin maktesløshet. Læreren som stiller svettende i foreldremøte med skarpskodde akademikerforeldre – og de foreldrene som ikke sier noe. Som får daglige doser av politisk retorikk der det nå skal satses på læreren – «en bedre lærer».  Læreren som skal belønnes litt ekstra for å være best!  Ikke bare den som etter lang og tro tjeneste kan trøste seg med å ha fulgt alle riktige rutiner slik at han i det minste ikke kan stilles til ansvar.

Hva med maten i kantina? Leirskolen – gratis for alle der klassen ristes sammen - teambygging? Eller for den saks skyld svømmeundervisning i ungdomsskolen?  Selvsagt er det foreldrene som skal ha ansvaret for at ungdommer får både mat og fysiske utfordringer.  Men er det virkelig noen som mener at skoleeier ikke har ansvar for å tilrettelegge best mulig ernæring og helse gjennom en lang arbeidsdag?

Hvem er faktisk ansvarlig for å sette ambisjonene? Jeg mener ut over rammeplan osv.

Det koker ned til ressurser, vil nok de fleste si.  Men er det helt sant?  Har vi som skoleeiere kvalitetssikret oss bort - og gjort det for trygt å la et ærlig forsøk på noe bedre ligge, ... til over neste normerte prøve og PISA-test?