Om å ta til etterretning, til orientering, - eller skal vi bare ganske enkelt ta til vettet!

Som saksbehandler innenfor stat og kommune har jeg stadig fått opp spørsmålet om hva vedtaket skal være når et styre har drøftet en sak der det ikke er aktuelt å vedta konkrete handlinger, - ut over at styret har erkjent at de i etterkant vet noe de ikke visste fra før!?

Både språkråd og skarpskodde forvaltningsjurister har forsøkt å definere forskjellen mellom å «ta til etterretning» og å «ta til orientering», uten at det synes som om at det har løst flokene. 

De fleste kan nok enes om at «å ta til etterretning» er en litt mer aktiv tilnærming, der en erkjenner å ha tatt inn over seg den informasjon en har fått.  Men det ligger ikke, slik mange synes å mene, noe forpliktelse til konkret handling i et slikt vedtak. 

Egentlig kan dette begrepet forstås i motsatt retning: nemlig at man har fått informasjon om noe styret selv har myndighet til å endre, men der en aktivt har valgt å ikke pålegge tiltak ut fra den nye informasjon som foreligger.  Mens å «ta til orientering» er mer et uttrykk for at en har fått informasjon som kan være interessant, men som styret normalt ikke vil kunne gå inn og endre.

Som sagt er dette et tema som dukker opp fra tid til annen i ulike offentlige styrer og råd.  Normalt skaper det ingen store problemer og en velger den ene eller andre ordlyd uten å gjøre det til stridstema. Når det likevel unntaksvis fører til strid, er det først og fremst et uttrykk for at noen ønsker det slik. Det kan det være gode grunner for, men det fører som oftest til lite konstruktive debatter.  

I de fleste tilfeller der dette blir en stor debatt, burde en kanskje tatt «time out». For så å komme tilbake med et felles vedtak om å erkjenne at den informasjon som ligger i saken har vært nyttig viten for alle parter – og at bare framtiden vil vise hva vi har lært.   

Noen ganger kan den beste løsningen i en sak være at en vedtar "å ta til vettet"!
Gledelig jul!

Gavnlege menneske i heim og samfunn.

Jeg har gått trøtt av politisk debatt om norsk skole! 

Ikke fordi jeg ikke mener det er viktig å ha en slik debatt.   Ikke fordi jeg er spesielt involvert eller rammet av de ulike politiske oppfatningene av hva som er galt eller rett.  Ikke fordi jeg tilhører noen bestemt pedagogisk trosretning (!).

Jeg synes bare debatten kort sagt har gått seg fast i gjørma og er kjedelig forutsigbar. 

Vi får daglig inn drypp om hvordan våre unge scorer i PISA-tester.  Om hva som skal til for å konkurrere med finner og andre som har oppnådd bedre resultater enn oss. Om hva som er næringslivets behov – og at svenske ungdommer som dropper skolen er flinkere arbeidsfolk enn våre lokale «dropouts»!   Litt av en motivasjonspakke det der!!

Så mens noen vil ha mer frukt og kroppsøving for å stoppe forfall - vil andre at skolen skal være et sted å lære!  - ferdig med det!  

Problemet, sett fra en stakkars lekmanns side, er at alle åpenbart har rett!  Da blir det veldig galt når de som «eier» de gode løsningene skal bruke dem til å banke hverandre i hodet med. Vi må tørre å løfte noen problemstillinger som ikke nødvendigvis passer inn i en slik politisk kamp.

Mitt spørsmål: - Er skoleeier ansvarliggjort? 

Er kommuner og fylkeskommuner organisert slik at de ansvarlige faktisk vet, og kan ta ansvar for, hvordan skolen fungerer?  Jeg tror egentlig ikke det – for hadde det vært slik ville nok mange betenke seg mer enn en gang før vi lot oss velge til kommunestyrer og fylkesting.  Uansett politisk farge og interessefelt.

Opplever rektorene å ha et lokalt skolestyre som stiller krav og gir tilstrekkelig ryggdekning for utviklingsforsøk og individuell tilpassing?

Fins det en ledelse (valgt og administrativt) som kan føre lokale elev- og lærerengasjement opp på beslutningsnivå i kommune og fylkeskommune?  Som kan sloss for å gi elevene noe mer og viktigere enn det normerte prøver kan fange?

Svarene er sikkert mange.  Det gjøres mye positivt i skolen - men også unfallenhet som ingen helt synes å ha ansvar for. 

Hvem bekymrer seg eksempelvis for den redde lærer?

Læreren som fyller ut rutiner og kvalitetssikringsskjema etter alle kunstens regler og rapporterer til heimen om sin maktesløshet. Læreren som stiller svettende i foreldremøte med skarpskodde akademikerforeldre – og de foreldrene som ikke sier noe. Som får daglige doser av politisk retorikk der det nå skal satses på læreren – «en bedre lærer».  Læreren som skal belønnes litt ekstra for å være best!  Ikke bare den som etter lang og tro tjeneste kan trøste seg med å ha fulgt alle riktige rutiner slik at han i det minste ikke kan stilles til ansvar.

Hva med maten i kantina? Leirskolen – gratis for alle der klassen ristes sammen - teambygging? Eller for den saks skyld svømmeundervisning i ungdomsskolen?  Selvsagt er det foreldrene som skal ha ansvaret for at ungdommer får både mat og fysiske utfordringer.  Men er det virkelig noen som mener at skoleeier ikke har ansvar for å tilrettelegge best mulig ernæring og helse gjennom en lang arbeidsdag?

Hvem er faktisk ansvarlig for å sette ambisjonene? Jeg mener ut over rammeplan osv.

Det koker ned til ressurser, vil nok de fleste si.  Men er det helt sant?  Har vi som skoleeiere kvalitetssikret oss bort - og gjort det for trygt å la et ærlig forsøk på noe bedre ligge, ... til over neste normerte prøve og PISA-test?