Jeg har gått trøtt av politisk debatt om norsk skole!
Ikke fordi jeg ikke mener det er viktig å ha
en slik debatt.
Ikke fordi jeg er spesielt involvert eller rammet av de
ulike politiske oppfatningene av hva som er galt eller rett. Ikke fordi jeg tilhører noen bestemt pedagogisk trosretning (!).
Jeg synes bare debatten kort sagt har gått seg fast i gjørma
og er kjedelig forutsigbar.
Vi får daglig inn drypp om hvordan våre unge scorer i
PISA-tester. Om hva som skal til for å
konkurrere med finner og andre som har oppnådd bedre resultater enn oss. Om hva
som er næringslivets behov – og at svenske ungdommer som dropper skolen er
flinkere arbeidsfolk enn våre lokale «dropouts»! Litt av en motivasjonspakke det der!!
Så mens noen vil ha mer frukt og kroppsøving for å stoppe
forfall - vil andre at skolen skal være et sted å lære! - ferdig med det!
Problemet, sett fra en stakkars lekmanns side, er at alle åpenbart har rett! Da blir det veldig galt når de som «eier» de gode løsningene skal bruke dem til å banke hverandre i hodet med. Vi må tørre å løfte noen problemstillinger som ikke nødvendigvis passer inn i en slik politisk kamp.
Mitt spørsmål: - Er skoleeier ansvarliggjort?
Er kommuner og fylkeskommuner organisert slik at de
ansvarlige faktisk vet, og kan ta ansvar for, hvordan skolen fungerer? Jeg tror egentlig ikke det – for hadde det
vært slik ville nok mange betenke seg mer enn en gang før vi lot oss velge til
kommunestyrer og fylkesting. Uansett
politisk farge og interessefelt.
Opplever rektorene å ha et lokalt skolestyre som stiller krav og gir tilstrekkelig ryggdekning for utviklingsforsøk og individuell tilpassing?
Fins det en ledelse (valgt og administrativt) som kan føre lokale elev- og lærerengasjement opp på beslutningsnivå i kommune og fylkeskommune? Som kan sloss for å gi elevene noe mer og viktigere enn det normerte prøver kan fange?
Svarene er sikkert mange. Det gjøres mye positivt i skolen - men også unfallenhet som ingen helt synes å ha ansvar for.
Hvem bekymrer seg eksempelvis for den redde lærer?
Læreren som fyller ut rutiner og kvalitetssikringsskjema
etter alle kunstens regler og rapporterer til heimen om sin maktesløshet.
Læreren som stiller svettende i foreldremøte med skarpskodde akademikerforeldre
– og de foreldrene som ikke sier noe. Som får daglige doser av politisk retorikk der det
nå skal satses på læreren – «en bedre lærer». Læreren som skal belønnes litt ekstra for å være best! Ikke bare den som etter lang og tro tjeneste kan trøste seg med å ha fulgt alle
riktige rutiner slik at han i det minste ikke kan stilles til ansvar.
Hva med maten i kantina? Leirskolen – gratis for alle der
klassen ristes sammen - teambygging? Eller for den saks skyld
svømmeundervisning i ungdomsskolen? Selvsagt er det foreldrene som skal ha ansvaret for at ungdommer
får både mat og fysiske utfordringer.
Men er det virkelig noen som mener at skoleeier ikke har ansvar for å
tilrettelegge best mulig ernæring og helse gjennom en lang arbeidsdag?
Hvem er faktisk ansvarlig for å sette ambisjonene? Jeg mener ut over rammeplan osv.
Det koker ned til ressurser, vil nok de fleste si. Men er det helt sant? Har vi som skoleeiere kvalitetssikret oss bort - og gjort det for
trygt å la et ærlig forsøk på noe bedre ligge, ... til over neste normerte prøve og PISA-test?
