Når støvet legger seg!

Skottland vil ha sin selvstendighet fra Storbritania - Catalonia vil løsrives fra Spania - Bayern føler større samhørighet med Frankrike og Catalonia enn med Preussen.   

For alle disse er EU blitt en katalysator, et redskap for å bryte opp etablerte stater.
For dem er EU ikke et mål i seg selv, men et redskap for regional makt mot nasjonalstaten. 

I Bayern (Bavaria) føler regionalistene seg nå så sterke at de vil bekjempe både forbundsstaten og unionen.  EU er verken problemet eller løsningen.

Et knapt flertall av befolkningen i Storbritannia valgte å ønske landet sitt ut av den europeiske unionen (EU).  Etter dette er «Brexit» analysert og kommentert mer og mindre i hjel.  Ikke minst i Norge har aktører i norsk EU-debatt tolket inn og ut hva det er som skjer i Europa, når en stat som har vært del av unionsdannelsen i flere tiår velger å trekke seg ut.

Jeg har på ulikt vis levd med debatter om EEC, EF og EU i det meste av mitt liv som samfunnsaktiv og politisk interessert menneske.  Jeg arbeider i dag nært opp til ulike EU-organ, har opplevd EU som blokk i FN.  Jeg har arbeidet for forpliktende internasjonalt samarbeid og har framfor den norske folkeavstemmingen i 1994 arbeidet aktivt mot at Norge skulle velge EU-medlemskap som plattform for regionalt europeisk samarbeid.

EU er et politisk eksperiment som i stor grad har vært bygget på idealisme blant framsynte politiske ledere.  Noe har de lykkes med – på andre områder har de mislykkes, eller skapt byråkratiske monster de ikke helt hadde forutsett. EU er likevel ikke noe monster i seg selv. Tvert i mot har EU bidratt til europeisk samarbeid på en rekke områder som har vært til gavn for store befolkninger.  Men det politiske eksperiment har aldri vært bredt folkelig forankret i noen stat.

Det som virkelig forbauser meg i debatten etter Storbritannias EU-avstemming er at det utrykkes sjokk over resultatet?!  Mange tar det som tegn på omfattende politisk endring i den ene eller andre retning!  At politiske holdninger endrer seg er for så vidt ikke unaturlig, men at «Brexit» i seg selv er et vendepunkt er jeg slett ikke enig i.

Alle som har fulgt de interne debattene i europa de siste 30 år har jo visst at det knapt på noe tidspunkt har vært flertall for EU-medlemskap blant den britiske befolkningen!!  Jeg tror faktisk at folkeavstemmingen i år er det nærmeste et flertall for unionen Storbritannia har vært!  Slik jeg ser det er årsaken til at  «leave» ikke fikk enda større oppslutning, først og fremst at deler av kampanjen for utmeldelse har vært ført av talsmenn som slett ikke oppfattes som representative for det faktiske nei-flertall i befolkningen.  I tillegg ble valgkampanjen avbrutt av en ubalansert rasistisk tulling som drepte en dyktig og sympatisk labor-politiker som også var aktiv for å forbli i unionen.

Det som var nytt og som har skapt økt usikkerhet om EU sin framtid er ikke folkeavstemmingen, men derimot en politisk elite som ikke evner å forankre sitt politiske eksperiment i egen befolkning – selv etter flere tiårs deltakelse. Dette gjelder ikke bare Storbritannia.  
David Cameron kom i sin tid til makten med sin borgerlig/liberale regjering ved å feie befolkningens EU-skepsis under teppe, samtidig som han satte en dato langt fram i tid for en folkeavstemming.  Men datoen kom og lite var oppnådd.  Det et slo brutalt tilbake! 

Folk kan legge ulike hensyn til grunn når de gjør seg opp en mening om EU. Jeg har både politiske venner og fiender i begge leire.  Jeg har stor sympati for de som mener EU-medlemskap bør gå parallelt med kamp mot patentering av liv og monopolisering av felleskapets ressurser.  Selv om jeg ikke ser tegn til at de vil kunne lykkes, respekterer jeg deres idealistiske tro.  Jeg har kun forakt for de som mener at nasjonalismen er å foretrekke.

For meg er fortsatt Europa et lite hjørne av verden som gjør sitt ytterste for å stenge det store flertallet ute. Ute fra ressursene, fra teknologien, fra kapitalen og fra retten til egne ressurser. - Som sorterer menneskers rett ut fra om de er født på innsiden eller utsiden av det gode selskap.  - Som dumper sine overskuddsprodukter i fattige land og nekter andre å beskytte sine markeder.  - Som gjør seg stadig mer avhengig av maktmidler for å holde egne kritikere nede.  

Et politisk prosjekt som tross jevnlige vedtak om at unionens utvikling har vært «historisk og vellykket», ikke har lykkes med å forankre sitt politiske prosjekt i et flertall av landenes egen befolkning.

For meg er EU bygget på en ideologi om regionalisme!  Lik nasjonalismen, begrensende - mer enn inkluderende. For andre er EU konkurranse fra polske snekkere, eller sosial dumping gjennom bruk av utenlandske kontraktører.

"Brexit" kom som et resultat av det britiske befolkningsflertallets oppfatning av hva som ville være best for Storbritannia. Motstanden favnet over hele det politiske spektret.  Den burde nok ha endret seg gjennom alle disse år og erfaringene fra 43 års medlemskap – men den hadde ikke det!  

Arne 

Regionalpolitikk, definisjonsmakt og kunnskapsbasert tullprat..

Ønskereprisen I.

Regionalpolitikk, definisjonsmakt og kunnskapsbasert tullprat..

For en som fram gjennom et yrkesaktivt liv har vekslet mellom politikk og
administrasjon, mellom sentrum og periferi, mellom akademia og tradisjonell (dumskapsbasert..?!) næringsvirksomhet, er den regionalpolitiske debatten en trivelig nostalgisk øvelse. En moteoppvisning der kolleksjonen svinger fra ideologisk flagrende gevanter til politisk skreddersøm av keiserens nye klær.

Før vi gir vår dom over femti års regionalpolitikk tror jeg kanskje vi bør våge å stille oss selv et par spørsmål. Først og fremst; hvem er regionalpolitikken til for?

Hvem definerer?
Definisjonsmakt er helt grunnleggende. I vårt eget univers befinner vi oss alle nødvendigvis i universets sentrum. Men som de sosiale dyr vi er blir vi opplært til å justere oss og akseptere at andres univers kan se vesentlig annerledes ut enn vårt eget.
Utfordringen oppstår når vi også påtvinges at andres oppfatning skal ha større verdi enn vår egen. At selv oppfatninger som strir mot alt det vi selv har erfart, blir gjentatt til vi nesten tror det selv.  Ikke helt, men nesten.

Det er ingen tvil om at mye av definisjonsmakta i det norske samfunnet de siste årene har flyttet seg stadig lengre vekk fra den virkelighet de fleste av oss i distriktene opplever. I noen grad har vi kunnet distansere oss fra dette fordi det er bestemt av noen langt vekk.  Noen som åpenbart ikke forstår seg på hvordan verden er her! - Litt ufarliggjort.

Verre er det når disse «urbane tullingene» befinner i fylkeshovedstaden, eller i nærmeste by -og sitter med nasjonal definisjonsmakt. Da kommer hybridene snikende utover landet i form av regional ”oppdemmingspolitikk” og "urbane oaser" i karrig landskap.

Det de færreste tenker over, i velmente forsøk på å gjøre heimbygda attraktiv for moderne unge med urbane verdier, er at de ofte og adopterer holdningssett som totalt mangler lokal forankring.   

Det samme har jeg sett som bakgrunn for flere av de omdømmeprosjektene som alle kommuner med respekt for seg sjøl nå kjører.

I første del av omdømmeprosjektet skal vi ”se på oss sjøl”(!).  Ofte får vi da se noe som er skremmende ulikt de modeller for fremtidsretta samfunn som definisjonsmakta har satt opp.  Hvis en da ikke er svært bevisst på å sette spørsmålstegn,vil dette kunne gå ganske galt.  

Slik er det også med begrepsbruk i regionalpolitikken!

Jeg skal i denne omgangen begrense meg til å ta tak i ett slikt begrep: - Kunnskapsnæringer og kunnskapsbasert utvikling.
 

Uten kunnskap går det ikke. Fremtida ligger i kunnskapssamfunnet! Så langt så greit! Men hva med alt det tåpelige vi har levd av til nå? Tjent penger på fiske, oppdrett og industri.  Forvaltet land og havressurser på en måte en knapt skulle tro ville være mulig her ute.

Hva er problemet?

Når poden med mastergrad i sosialgeografi melder flytting til Oslo og Trondheim er han med å forsterke urbaniseringsstatistikken fra sin 80 % ”ventejobb” i kassen på Kiwi.
Da er det ikke den urbane kaffebaren på hjørne som lokker, men håpet om en relevant jobb en gang i framtida - kombinert med angsten for å komme for langt vekk fra studentlivets fagmiljø. Angsten for at et valg som 19-åring skulle bli et nederlag i yrkeslivet.

Men i samfunnsdebatten er dette bilde på urban vellykkethet og ungdommens valg! Det drøftes som et ”distriktsproblem.” Ungdommen må lokkes til å flytte tilbake til heimbygda. Store bolyst-prosjekter sjøsettes.
Samtidig henter det lokale skipsverftet inn 80 høgt sertifiserte fagarbeidere fra Polen. Ikke fordi det er billig, men fordi det ikke finnes tilstrekkelig mange kvalifiserte fagfolk i Norge.

Men dette er ikke definert som distriktspolitikk - det ligger utenfor vårt distriktspolitiske virkelighetsbilde. Vi vet jo ikke om de blir.. - de er jo ikke en gang født her (!)

Politisk verdidebatt!
Så selv om det lokale arbeidsmarkedet basert på primærnæringer, råvarebasert industri og offentlig tjenesteyting går i bølger som det alltid har gjort, er beskjeden: kom dere vekk - dette går på skogen! Framtida er ikke her. Den urbane definisjonsmakta har overbevist oss om det.

Samtidig skriker lokalt næringsliv etter arbeidskraft med RETT kompetanse.

Kompetanse er som kjent summen av kunnskaper og drifter (!). Faktorenes orden er for så vidt likegyldig, men uten bevissthet på de grunnleggende verdiene i distriktssamfunnene, næringslivet og lidenskapen for å skape noe viktig her, vil et urbant flertall også prege tankemodellene i regionalpolitikken i takt med sin tallmessige politiske styrke.

Uten lidenskap og gjennomføringsevne; ingen kompetanse!

Jeg har ingen motforestilling mot at ungdom fra bygda velger byen. Men når vi andre forklarer det som en flukt og noe vi burde demme opp mot, nedvurderer vi samtidig våre egne valg. Kan vi stå inne for det?  Ja, bygdedyret eksisterer.  Det samme gjør fremmedgjøringen i storbyen.

Norge har i dag et ekstremt markedsstyrt utdanningssystem der det i praksis er 19-åringen ut fra videregående som bestemmer både struktur og dimensjonering av høyere utdanning gjennom sine valg. Tross prat om entreprenørskap i skoleverket er det ingen som tør målbære det åpenbare: - hvor lenge skal de urbane samfunnsmodellene få lov å suge opp kreativ ungdom fra distriktene til høgt subsidiert byliv? - mens distriktsnæringene mangler folk.

Arne :-)