Et lite apropos til dagens ”ferdigmatskandale”.
For noen år siden skjedde det noe rart med norsk
oppdrettslaks. Uten noe forvarsel kom det
reklamasjoner fra det japanske markedet på fisk levert fra Norge. Laksekjøttet hadde brått endret karakter. Laksens gode egenskaper mot harskning og
oppløsning av fettet var plutselig blitt redusert. Hva hadde skjedd?
Dette kom like overraskende på lakseprodusentene som på
eksportørene. De hadde ikke endret noe
på sine rutiner som skulle tilsi noe slikt.
Fisken hadde samme genetikk, fått de samme forrasjonene og hadde vokst
opp i de samme lokalitetene. Fisk i de
aktuelle eksportpartiene ble sendt til analyse – det var et mysterium hva som
hadde skjedd med denne fisken til Japan.
Men omtrent samtidig gikk alarmen hos spesialprodusentene
som benyttet ferskt avskær (avfall) fra lakseslakteriene til marine oljer
(omega-3 tilskudd m.m.). Andelen omega-3
i fettet var nesten halvert i noen parti råvarer – men kunne være helt normale
i andre. En rask sjekk bakover i
produksjonslinja viste at det var en sammenheng med hvilken av de 3-4
dominerende forleverandørene som sist hadde levert til oppdretteren.
Oppdrettsfor, i likhet med annet kraftfor, dreier seg om
internasjonal bulkvarehandel med biologiske råvarer. En kombinasjon av global priskonkurranse der
et øre på kiloprisen gir millioner i forskjell, men samtidig et verdensomspennende
svarteperspill der bulkpartier som ”det hefter noe med” er en del av spillet. Her er tapsrisikoen stor og profitten tilsvarende
gigantisk for den som får til et ”bort-stikk”!
Var det kanskje et slikt ”bort-stikk” som hadde havnet i det norske
fiskeforet?
Det viste seg at det hadde skjedd en endring i fòr-resepten
hos minst en av de største leverandørene.
En stor andel marint fett var, uten varsel til oppdretterne, erstattet
av vegetabilsk fett fra soya. I og for
seg ingen kriminell handling, men ødeleggende for den spesielle kvaliteten som
kjennetegnet dette produktet.
I ettertid var forklaringen at det var global underdekning
på marint fett fra fiskeriene (pga. el-Ninò som hadde redusert fangstene
utenfor s-amerika) og at en derfor hadde vært nødt til å bruke mer vegetabilsk
fett. Leverandørene i Norge lovet bot og
bedring og intensiverte forskningen på hvilke sammensetninger vegetabilsk fett
som kunne benyttes uten for store fall i omega-3.
Amerikanske kornprodusenter bommet i samme periode kraftig
på hvor sterkt negativt markedene ville reagere på innblanding av genmodifiset(GMO)korn
i matvarer. Problemet var at de ikke
hadde skilt mellom avlinger der GMO-frø hadde vært brukt og avlinger som var ”rene”
for dette! Store kvanta mais og soya inneholdt
dermed 2 - 5% av et produkt som ikke var tillatt i matvarene i store deler av
verden. I årene som fulgte ble slike
avlinger solgt for seg – til ”andre produkter” og til en ganske annen pris enn
de avlingene som ikke inneholdt GMO-korn.
Men hva skjedde med de berømmelige 2 – 5 % lagrene? Borte ble de i alle fall.
De store matskandalene som herjet EU-området for noen år
siden, førte til strengere begrensninger på frakt av levende dyr lokalt og mellom
landene. Samtidig innføres det stadig
mer rigide (og kostbare) restriksjoner for alle de småleverandører som enkelt lar
seg kontrollere. Dette skjer også hos
oss.
Som en bieffekt av dette har imidlertid profitten for de som
kan sette seg på utsiden av kontrollregimene økt. Hvor grensen da går mellom simpel
kriminalitet, globalt svarteperspill eller villet utvikling i den globale
matvarehandelen – er ikke alltid entydig.
Tradisjonelt har vestlig matvareindustri dumpet svarteper-partier i den 3.-verden under dekke av konkurranse og frihandel. De folkerike landene i sør har imidlertid i
de seinere år blitt stadig mer bevisst på sin rett til ”matsuverenitet” og er
ikke like lett som tidligere å bruke som den globale frihandelskapitalens sikkerhetsventil.
Kanskje er da vår egen matpolitiske historieløshet en god
erstatter?
"Mat eller spiker – er det noe forskjell på det da?.."
