Regionalpolitikk, definisjonsmakt og kunnskapsbasert tullprat..

Ønskereprisen I.

Regionalpolitikk, definisjonsmakt og kunnskapsbasert tullprat..

For en som fram gjennom et yrkesaktivt liv har vekslet mellom politikk og
administrasjon, mellom sentrum og periferi, mellom akademia og tradisjonell (dumskapsbasert..?!) næringsvirksomhet, er den regionalpolitiske debatten en trivelig nostalgisk øvelse. En moteoppvisning der kolleksjonen svinger fra ideologisk flagrende gevanter til politisk skreddersøm av keiserens nye klær.

Før vi gir vår dom over femti års regionalpolitikk tror jeg kanskje vi bør våge å stille oss selv et par spørsmål. Først og fremst; hvem er regionalpolitikken til for?

Hvem definerer?
Definisjonsmakt er helt grunnleggende. I vårt eget univers befinner vi oss alle nødvendigvis i universets sentrum. Men som de sosiale dyr vi er blir vi opplært til å justere oss og akseptere at andres univers kan se vesentlig annerledes ut enn vårt eget.
Utfordringen oppstår når vi også påtvinges at andres oppfatning skal ha større verdi enn vår egen. At selv oppfatninger som strir mot alt det vi selv har erfart, blir gjentatt til vi nesten tror det selv.  Ikke helt, men nesten.

Det er ingen tvil om at mye av definisjonsmakta i det norske samfunnet de siste årene har flyttet seg stadig lengre vekk fra den virkelighet de fleste av oss i distriktene opplever. I noen grad har vi kunnet distansere oss fra dette fordi det er bestemt av noen langt vekk.  Noen som åpenbart ikke forstår seg på hvordan verden er her! - Litt ufarliggjort.

Verre er det når disse «urbane tullingene» befinner i fylkeshovedstaden, eller i nærmeste by -og sitter med nasjonal definisjonsmakt. Da kommer hybridene snikende utover landet i form av regional ”oppdemmingspolitikk” og "urbane oaser" i karrig landskap.

Det de færreste tenker over, i velmente forsøk på å gjøre heimbygda attraktiv for moderne unge med urbane verdier, er at de ofte og adopterer holdningssett som totalt mangler lokal forankring.   

Det samme har jeg sett som bakgrunn for flere av de omdømmeprosjektene som alle kommuner med respekt for seg sjøl nå kjører.

I første del av omdømmeprosjektet skal vi ”se på oss sjøl”(!).  Ofte får vi da se noe som er skremmende ulikt de modeller for fremtidsretta samfunn som definisjonsmakta har satt opp.  Hvis en da ikke er svært bevisst på å sette spørsmålstegn,vil dette kunne gå ganske galt.  

Slik er det også med begrepsbruk i regionalpolitikken!

Jeg skal i denne omgangen begrense meg til å ta tak i ett slikt begrep: - Kunnskapsnæringer og kunnskapsbasert utvikling.
 

Uten kunnskap går det ikke. Fremtida ligger i kunnskapssamfunnet! Så langt så greit! Men hva med alt det tåpelige vi har levd av til nå? Tjent penger på fiske, oppdrett og industri.  Forvaltet land og havressurser på en måte en knapt skulle tro ville være mulig her ute.

Hva er problemet?

Når poden med mastergrad i sosialgeografi melder flytting til Oslo og Trondheim er han med å forsterke urbaniseringsstatistikken fra sin 80 % ”ventejobb” i kassen på Kiwi.
Da er det ikke den urbane kaffebaren på hjørne som lokker, men håpet om en relevant jobb en gang i framtida - kombinert med angsten for å komme for langt vekk fra studentlivets fagmiljø. Angsten for at et valg som 19-åring skulle bli et nederlag i yrkeslivet.

Men i samfunnsdebatten er dette bilde på urban vellykkethet og ungdommens valg! Det drøftes som et ”distriktsproblem.” Ungdommen må lokkes til å flytte tilbake til heimbygda. Store bolyst-prosjekter sjøsettes.
Samtidig henter det lokale skipsverftet inn 80 høgt sertifiserte fagarbeidere fra Polen. Ikke fordi det er billig, men fordi det ikke finnes tilstrekkelig mange kvalifiserte fagfolk i Norge.

Men dette er ikke definert som distriktspolitikk - det ligger utenfor vårt distriktspolitiske virkelighetsbilde. Vi vet jo ikke om de blir.. - de er jo ikke en gang født her (!)

Politisk verdidebatt!
Så selv om det lokale arbeidsmarkedet basert på primærnæringer, råvarebasert industri og offentlig tjenesteyting går i bølger som det alltid har gjort, er beskjeden: kom dere vekk - dette går på skogen! Framtida er ikke her. Den urbane definisjonsmakta har overbevist oss om det.

Samtidig skriker lokalt næringsliv etter arbeidskraft med RETT kompetanse.

Kompetanse er som kjent summen av kunnskaper og drifter (!). Faktorenes orden er for så vidt likegyldig, men uten bevissthet på de grunnleggende verdiene i distriktssamfunnene, næringslivet og lidenskapen for å skape noe viktig her, vil et urbant flertall også prege tankemodellene i regionalpolitikken i takt med sin tallmessige politiske styrke.

Uten lidenskap og gjennomføringsevne; ingen kompetanse!

Jeg har ingen motforestilling mot at ungdom fra bygda velger byen. Men når vi andre forklarer det som en flukt og noe vi burde demme opp mot, nedvurderer vi samtidig våre egne valg. Kan vi stå inne for det?  Ja, bygdedyret eksisterer.  Det samme gjør fremmedgjøringen i storbyen.

Norge har i dag et ekstremt markedsstyrt utdanningssystem der det i praksis er 19-åringen ut fra videregående som bestemmer både struktur og dimensjonering av høyere utdanning gjennom sine valg. Tross prat om entreprenørskap i skoleverket er det ingen som tør målbære det åpenbare: - hvor lenge skal de urbane samfunnsmodellene få lov å suge opp kreativ ungdom fra distriktene til høgt subsidiert byliv? - mens distriktsnæringene mangler folk.

Arne :-)