Om å ta til etterretning, til orientering, - eller skal vi bare ganske enkelt ta til vettet!

Som saksbehandler innenfor stat og kommune har jeg stadig fått opp spørsmålet om hva vedtaket skal være når et styre har drøftet en sak der det ikke er aktuelt å vedta konkrete handlinger, - ut over at styret har erkjent at de i etterkant vet noe de ikke visste fra før!?

Både språkråd og skarpskodde forvaltningsjurister har forsøkt å definere forskjellen mellom å «ta til etterretning» og å «ta til orientering», uten at det synes som om at det har løst flokene. 

De fleste kan nok enes om at «å ta til etterretning» er en litt mer aktiv tilnærming, der en erkjenner å ha tatt inn over seg den informasjon en har fått.  Men det ligger ikke, slik mange synes å mene, noe forpliktelse til konkret handling i et slikt vedtak. 

Egentlig kan dette begrepet forstås i motsatt retning: nemlig at man har fått informasjon om noe styret selv har myndighet til å endre, men der en aktivt har valgt å ikke pålegge tiltak ut fra den nye informasjon som foreligger.  Mens å «ta til orientering» er mer et uttrykk for at en har fått informasjon som kan være interessant, men som styret normalt ikke vil kunne gå inn og endre.

Som sagt er dette et tema som dukker opp fra tid til annen i ulike offentlige styrer og råd.  Normalt skaper det ingen store problemer og en velger den ene eller andre ordlyd uten å gjøre det til stridstema. Når det likevel unntaksvis fører til strid, er det først og fremst et uttrykk for at noen ønsker det slik. Det kan det være gode grunner for, men det fører som oftest til lite konstruktive debatter.  

I de fleste tilfeller der dette blir en stor debatt, burde en kanskje tatt «time out». For så å komme tilbake med et felles vedtak om å erkjenne at den informasjon som ligger i saken har vært nyttig viten for alle parter – og at bare framtiden vil vise hva vi har lært.   

Noen ganger kan den beste løsningen i en sak være at en vedtar "å ta til vettet"!
Gledelig jul!